Nullpunktet

Forfatter: Tommy Stormark

  • Veiskillet – Ditt valg. Din vei.

    Veiskillet – Ditt valg. Din vei.

    Hvis vi regner livet vårt i tid, hvor stor prosentandel av det vi har opplevd lar vi definere hvem vi er i dag?

    Noen hendelser varer i måneder eller år.
    Andre varer i minutter.
    Noen bare i sekunder.

    Likevel kan vi bruke resten av livet på å bære historien vi skapte rundt dem.

    Jeg er bare slik.
    Jeg ble slik på grunn av det som skjedde.
    Den episoden ødela retningen jeg skulle gå.
    De ser ikke det jeg ser.
    Jeg tør ikke stå alene.
    Tenk hvis …
    Jeg vet ikke hvordan.
    Jeg klarer ikke.
    Jeg er ikke smart nok.

    Men hvor mye av dette er sant?

    Og hvor mye er gamle forklaringer vi har gjentatt så mange ganger at de etter hvert høres ut som identitet?

    Kanskje spørsmålet ikke bare er:

    Hva skjedde med meg?

    Kanskje det også er:

    Hva forteller jeg meg selv om det som skjedde?

    For hvis en hendelse som varte noen minutter fortsatt bestemmer hvilke valg jeg tør å ta mange år senere, er det da hendelsen som holder meg tilbake?

    Eller historien jeg fortsatt forteller om den?

    Og når stemmen sier:

    Ikke gjør det.
    Du klarer det ikke.
    Du vet ikke hvordan.
    Tenk hvis det går galt.

    Er det meg som snakker?

    Eller er det frykt som har fått stemmen min?

    Og hva skjer hvis vi begynner å bytte ut noen av ordene?

    Jeg klarer ikke.

    Klarer jeg dette, tro? La meg prøve.

    Jeg tør ikke.

    Selvfølgelig vil jeg prøve.

    Jeg vet ikke hvordan.

    Jeg kan lære.

    Jeg får det sikkert ikke til.

    Jeg vil. Jeg skal prøve. Jeg kan finne ut av det.

    Jeg har ikke det som skal til.

    Jeg har en mulighet.

    Jeg er ikke god nok.

    Jeg er god nok, selv om det ikke går. For en feil definerer ikke hvem jeg er. Den kan lære meg noe nyttig.

    For kanskje vi ikke trenger å vite at vi kommer til å lykkes før vi begynner.

    Kanskje vi ikke trenger garantien.

    Kanskje det holder å være nysgjerrig nok til å ta det første steget.

    Og kanskje vi en dag står på andre siden og tenker:

    Dette var skummelt i starten. Men følelsen det ga meg underveis var enorm.

    Frykten trengte ikke å forsvinne.

    Den trengte bare å slutte å bestemme retningen.

    Så kanskje spørsmålet ikke er:

    Hvordan blir jeg kvitt frykten?

    Men:

    Hvor mye av stemmen jeg kaller «jeg», er egentlig frykt?

    Og hvis jeg ikke lenger lar den stemmen bestemme:

    Hvem kan jeg da velge å være?

    Nullpunktet

  • Identitet – historien vi forteller oss selv

    Identitet – historien vi forteller oss selv

    Hva om mye av det du kaller «meg», egentlig er historier du har fortalt deg selv så lenge at du sluttet å undersøke dem?

    Hvem er du?

    Ikke hva du heter.
    Ikke hva du jobber med.
    Ikke rollene du har.
    Ikke det du har oppnådd.

    Hvem er du når du tar bort alt du bruker for å beskrive deg selv?

    Vi mennesker bygger sammenheng gjennom historier.

    Vi husker hvor vi kommer fra, tolker det vi har opplevd og forsøker å forstå hvem dette gjør oss til. Psykologen Dan P. McAdams beskriver narrativ identitet som en internalisert og utviklende livsfortelling som knytter sammen den rekonstruerte fortiden og den forestilte framtiden, og som kan gi livet en opplevelse av sammenheng og retning.

    Historien er ikke nødvendigvis usann. Men den er en fortolkning. Vi velger, ofte uten å være klar over det, hvilke erfaringer som får betydning og hvordan de passer inn i fortellingen om hvem vi er.

    Det interessante er hva som skjer når historien ikke lenger bare beskriver oss.

    Når den begynner å definere oss.

    «Jeg har alltid vært sånn.»

    «Jeg er ikke en som klarer det.»

    «Jeg må være sterk.»

    «Jeg kan ikke stole på mennesker.»

    «Jeg må prestere for å være verdt noe.»

    Gjentar vi en historie lenge nok, kan vi slutte å undersøke den.

    Det vi allerede tror om oss selv, kan påvirke hvordan vi tolker og behandler ny informasjon. Psykologen Hazel Markus viste gjennom forskning på selvskjemaer hvordan generaliseringer vi har dannet om oss selv fra tidligere erfaringer kan organisere behandlingen av selvrelatert informasjon.

    Erfaringer som passer inn får plass. Det som utfordrer historien kan lettere forklares bort, overses eller oppleves som ubehagelig.

    Og kanskje er det nettopp derfor identitet kan være så vanskelig å utfordre.

    For hvis jeg har brukt store deler av livet på å bygge et bilde av hvem jeg er, kan spørsmålet «Hva om det ikke er hele sannheten?» oppleves langt mer truende enn det høres ut.

    Da utfordrer jeg ikke bare en tanke.

    Jeg utfordrer historien om meg.

    Så kanskje spørsmålet ikke først og fremst er:

    Hvem er jeg?

    Kanskje et mer interessant spørsmål er:

    Hvem er jeg uten historien jeg bruker for å forklare hvem jeg er?

    Og enda dypere:

    Hva ved meg selv forsvarer jeg, bare fordi jeg en gang lærte at det var meg?

    Poenget er ikke å bli kvitt identiteten. Kanskje handler det heller om å kunne observere historien vår uten automatisk å være den.

    Du trenger ikke finne ut hvem du egentlig er i én endelig setning. Kanskje et bedre sted å begynne er å oppdage hvilke historier som svarer på dine vegne.

    Klarhet begynner ikke nødvendigvis når du finner en ny identitet. Den kan begynne når du ser den gamle.

    Faglig grunnlag

    McAdams, D. P. (2001). The Psychology of Life Stories. Review of General Psychology, 5(2), 100–122. DOI: 10.1037/1089-2680.5.2.100.

    Markus, H. (1977). Self-Schemata and Processing Information About the Self. Journal of Personality and Social Psychology, 35(2), 63–78. DOI: 10.1037/0022-3514.35.2.63.

  • Hvordan snakker du til deg selv?

    Hvordan snakker du til deg selv?

    Tenk deg at du møter et barn som er redd.

    Et barn som føler seg alene. Usikkert. Frustrert. Kanskje sint, uten helt å forstå hvorfor.

    Ville du stilt deg foran barnet og sagt:

    Ta deg sammen.
    Slutt å være så svak.
    Hvorfor klarer du aldri dette?
    Hva er galt med deg?

    Sannsynligvis ikke.

    Du ville kanskje satt deg ned. Forsøkt å forstå. Spurt hva barnet var redd for. Gjort det tydelig at det ikke måtte stå alene i det som føltes vanskelig.

    Så hvorfor snakker vi noen ganger helt annerledes til oss selv?

    Mye av det vi reagerer på som voksne, kan være gamle måter å beskytte oss på. Strategier som en gang ga mening, men som fortsatt aktiveres lenge etter at livet rundt oss har forandret seg.

    Og når de aktiveres, møter vi dem ofte med enda mer motstand.

    Vi kjefter på frykten.
    Skammer oss over usikkerheten.
    Blir frustrerte over reaksjonen.
    Prøver å tvinge den bort.

    Men tenk om den indre kritikeren kunne senket fingeren et øyeblikk.

    Og i stedet spurt:

    Hva er det du prøver å beskytte meg mot?

    Ikke for å la barnet styre livet ditt.

    Tvert imot.

    Sett barnet i passasjersetet.

    La frykten få være med. La historien få eksistere. Men sett deg selv i førersetet som den voksne du er i dag.

    Kanskje du ikke trenger å kvitte deg med den delen av deg som en gang var redd.

    Kanskje den trenger å oppdage at den ikke lenger trenger å kjøre bilen.

    Jeg ser deg. Jeg forstår hvorfor du reagerer.
    Men nå kjører jeg.
    La meg vise deg veien videre.

  • Når frykt blir identitet

    Når frykt blir identitet

    En visuell utforskning av frykt, beskyttelse, masker og identitet

    Jeg har den siste tiden forsøkt å forstå frykt på en litt annen måte.

    Ikke bare som følelsen vi kjenner når noe skremmer oss, men som noe som kan være med på å forme hvordan vi lever.

    Tenk om prosessen noen ganger ser omtrent slik ut:

    Frykt → beskyttelse → strategi → maske → gjentakelse → identitet

    Du opplever noe som gjør vondt.

    Du lærer deg hvordan du skal unngå å oppleve det igjen.

    Kanskje blir du den sterke.
    Den flinke.
    Den morsomme.
    Den som alltid hjelper.
    Den som ikke trenger noen.
    Den som må ha kontroll.

    Ingen av disse maskene trenger å være falske.

    Det er kanskje nettopp derfor de er så vanskelige å oppdage.

    De virket.

    De beskyttet noe.

    Men hva skjer når en beskyttelsesstrategi brukes så lenge at du ikke lenger opplever den som noe du gjør?

    Du begynner å oppleve den som den du er.

    Beskytter vi fortsatt oss selv mot den opprinnelige frykten – eller har vi begynt å beskytte identiteten som frykten var med på å skape?

    Og her oppstår enda et spørsmål.

    Hvis vi gradvis legger fra oss beskyttelsen, hva finner vi egentlig under?

    Jeg er ikke lenger sikker på at svaret er et ferdig «sant selv» som har ligget skjult der hele tiden.

    Kanskje finner vi noe mer ubeskyttet.

    Et sted hvor vi ikke nødvendigvis oppdager hvem vi egentlig er, men får større frihet til å velge hvem vi ønsker å være.

    Bildet er mitt forsøk på å visualisere denne tankerekken.

    Men modellen er ikke ferdig.

    Hvor ser du hullene?

    Hva er det frykt gjør med oss som denne modellen ikke fanger?

  • Samme virkelighet. To ståsteder.

    Samme virkelighet. To ståsteder.

    Fra dypet

    Vi tror ofte at indre ubehag skapes av det andre mennesker gjør. Men kanskje oppstår mye av uroen i avstanden mellom filmen vi spiller inni oss – og responsen virkeligheten faktisk gir tilbake.

    Jeg ser noe. Jeg tolker det. Så lager jeg, ofte uten å merke det, en forventning om hvordan andre burde forstå det samme.

    Indre film → forventet respons → faktisk respons → mismatch.

    Når responsen ikke passer filmen, oppstår et tomrom. Og hvis jeg behandler mitt eget perspektiv som fasit, forsøker jeg gjerne å lukke tomrommet ved å forklare mer, argumentere hardere eller tenke enda en runde på det samme.

    Jeg ser X → forventer Y → får Z → tenker hardere på X → forventer fortsatt Y.

    Det er kanskje her enkelte kvernetanker får næring. Hjernen prøver å løse avstanden mellom forventning og virkelighet, men bruker den samme modellen som skapte forventningen.

    Behovet for å eie sannheten

    Det svarte hullet er ikke nødvendigvis hva den andre personen gjør. Det kan være antakelsen om at min forståelse burde produsere din forståelse.

    Hvis jeg står trygt i mitt eget perspektiv, kan jeg tåle at du ser det annerledes. Men dersom jeg trenger din enighet for å føle meg trygg på det jeg selv ser, handler samtalen kanskje ikke lenger bare om sannhet. Den handler også om trygghet.

    Da forsøker jeg ikke bare å formidle et perspektiv. Jeg bruker din bekreftelse til å stabilisere min egen virkelighet.

    Det betyr ikke at alle perspektiver er like riktige. Noen ganger mangler den andre informasjon. Noen ganger får uenighet reelle konsekvenser. Det interessante ligger i hva som skjer i meg etter at jeg har forklart meg klart – og den andre fortsatt sier:

    «Jeg forstår hva du mener. Jeg ser det likevel annerledes.»

    Kan jeg la det stå?

    Å gi slipp på eierskapet

    I det øyeblikket jeg gjør en tanke til min sannhet, får jeg også noe å forsvare. Kritikk av tanken kan begynne å kjennes som kritikk av meg.

    Men hvis tanken bare er noe jeg holder akkurat nå, åpnes en annen dør:

    «Dette er det jeg ser fra der jeg står. Vis meg hva du ser fra der du står.»

    Uenighet går da fra å være en trussel til å bli ny informasjon. Jeg kan undersøke den andres perspektiv og fortsatt lande på samme konklusjon. Forskjellen er at konklusjonen har overlevd undersøkelsen, i stedet for å ha blitt beskyttet mot den.

    Nullpunktet

    Nullpunktet kan være øyeblikket hvor jeg oppdager mismatchen uten umiddelbart å måtte reparere den.

    Ikke: Hvordan får jeg dem til å forstå?

    Men: Responsen ble annerledes enn filmen min. Hva kan jeg ikke se herfra?

    Du trenger ikke gi slipp på det du tror er sant. Du trenger bare gi slipp på behovet for å eie sannheten.

    Hva skjer i deg når noen forstår perspektivet ditt – men fortsatt ikke er enig?

  • Nullpunktet: rommet mellom signal og reaksjon

    Noen ganger skjer ting fort.

    Et blikk.
    En kommentar.
    En tone i stemmen.

    Du kjenner det kanskje i kroppen før du rekker å tenke over hva som egentlig skjedde. Pulsen endrer seg. Kjeven strammer seg. Du får lyst til å svare, trekke deg unna eller forsvare deg.

    Ofte går vi rett fra det vi kjenner til det vi gjør.

    Men det finnes et lite rom imellom.

    Et øyeblikk hvor følelsen har meldt seg, men handlingen ennå ikke er bestemt.

    Det rommet kaller jeg Nullpunktet.

    Nullpunktet handler ikke om å stoppe følelser eller bli rolig hele tiden. Følelser har en grunn til å komme.

    Det interessante er heller hva som skjer når vi begynner å legge merke til dem.

    I stedet for:

    Noe skjer → jeg reagerer

    kan vi etter hvert oppdage:

    Noe skjer → jeg kjenner noe → jeg observerer → jeg velger

    Forskjellen kan virke liten.

    Men den kan være større enn den ser ut.

    Tenk deg at noen sier noe du oppfatter som kritikk.

    Du kjenner ubehaget med en gang. Kanskje kroppen allerede gjør seg klar til å forsvare deg.

    Vanligvis følger reaksjonen automatisk.

    Men hva om du bare registrerer:

    Der kom den.

    Ikke analyser.
    Ikke forklar.
    Ikke prøv å bli kvitt den.

    Bare legg merke til hva som skjer.

    Kanskje du kjenner det i brystet.
    Kanskje pusten endrer seg.
    Kanskje du strammer hendene eller kjeven.

    I det øyeblikket har noe allerede forandret seg.

    Du er ikke bare inne i reaksjonen lenger.

    Du observerer den også.

    Og når vi kan observere noe, får vi etter hvert muligheten til å forstå det.

    Hvorfor traff dette meg?

    Hva trodde jeg egentlig at kommentaren betydde?

    Er dette situasjonen jeg reagerer på – eller noe den minner meg om?

    Det er ikke spørsmål vi alltid trenger å besvare der og da.

    Første steg er mye enklere:

    Legg merke til signalet.

    Neste gang noe treffer deg litt ekstra, prøv bare å se hvor kroppen reagerer først.

    Det holder.

    For før vi kan forstå mønsteret, må vi kunne se det.

    Og før vi kan velge en ny retning, må vi oppdage at det faktisk finnes et valg.

    Det er der Nullpunktet begynner.