Veiskillet – Ditt valg. Din vei.

Hvis vi regner livet vårt i tid, hvor stor prosentandel av det vi har opplevd lar vi definere hvem vi er i dag?

Noen hendelser varer i måneder eller år.
Andre varer i minutter.
Noen bare i sekunder.

Likevel kan vi bruke resten av livet på å bære historien vi skapte rundt dem.

Jeg er bare slik.
Jeg ble slik på grunn av det som skjedde.
Den episoden ødela retningen jeg skulle gå.
De ser ikke det jeg ser.
Jeg tør ikke stå alene.
Tenk hvis …
Jeg vet ikke hvordan.
Jeg klarer ikke.
Jeg er ikke smart nok.

Men hvor mye av dette er sant?

Og hvor mye er gamle forklaringer vi har gjentatt så mange ganger at de etter hvert høres ut som identitet?

Kanskje spørsmålet ikke bare er:

Hva skjedde med meg?

Kanskje det også er:

Hva forteller jeg meg selv om det som skjedde?

For hvis en hendelse som varte noen minutter fortsatt bestemmer hvilke valg jeg tør å ta mange år senere, er det da hendelsen som holder meg tilbake?

Eller historien jeg fortsatt forteller om den?

Og når stemmen sier:

Ikke gjør det.
Du klarer det ikke.
Du vet ikke hvordan.
Tenk hvis det går galt.

Er det meg som snakker?

Eller er det frykt som har fått stemmen min?

Og hva skjer hvis vi begynner å bytte ut noen av ordene?

Jeg klarer ikke.

Klarer jeg dette, tro? La meg prøve.

Jeg tør ikke.

Selvfølgelig vil jeg prøve.

Jeg vet ikke hvordan.

Jeg kan lære.

Jeg får det sikkert ikke til.

Jeg vil. Jeg skal prøve. Jeg kan finne ut av det.

Jeg har ikke det som skal til.

Jeg har en mulighet.

Jeg er ikke god nok.

Jeg er god nok, selv om det ikke går. For en feil definerer ikke hvem jeg er. Den kan lære meg noe nyttig.

For kanskje vi ikke trenger å vite at vi kommer til å lykkes før vi begynner.

Kanskje vi ikke trenger garantien.

Kanskje det holder å være nysgjerrig nok til å ta det første steget.

Og kanskje vi en dag står på andre siden og tenker:

Dette var skummelt i starten. Men følelsen det ga meg underveis var enorm.

Frykten trengte ikke å forsvinne.

Den trengte bare å slutte å bestemme retningen.

Så kanskje spørsmålet ikke er:

Hvordan blir jeg kvitt frykten?

Men:

Hvor mye av stemmen jeg kaller «jeg», er egentlig frykt?

Og hvis jeg ikke lenger lar den stemmen bestemme:

Hvem kan jeg da velge å være?

Nullpunktet