Noen ganger skjer ting fort.
Et blikk.
En kommentar.
En tone i stemmen.
Du kjenner det kanskje i kroppen før du rekker å tenke over hva som egentlig skjedde. Pulsen endrer seg. Kjeven strammer seg. Du får lyst til å svare, trekke deg unna eller forsvare deg.
Ofte går vi rett fra det vi kjenner til det vi gjør.
Men det finnes et lite rom imellom.
Et øyeblikk hvor følelsen har meldt seg, men handlingen ennå ikke er bestemt.
Det rommet kaller jeg Nullpunktet.
Nullpunktet handler ikke om å stoppe følelser eller bli rolig hele tiden. Følelser har en grunn til å komme.
Det interessante er heller hva som skjer når vi begynner å legge merke til dem.
I stedet for:
Noe skjer → jeg reagerer
kan vi etter hvert oppdage:
Noe skjer → jeg kjenner noe → jeg observerer → jeg velger
Forskjellen kan virke liten.
Men den kan være større enn den ser ut.
Tenk deg at noen sier noe du oppfatter som kritikk.
Du kjenner ubehaget med en gang. Kanskje kroppen allerede gjør seg klar til å forsvare deg.
Vanligvis følger reaksjonen automatisk.
Men hva om du bare registrerer:
Der kom den.
Ikke analyser.
Ikke forklar.
Ikke prøv å bli kvitt den.
Bare legg merke til hva som skjer.
Kanskje du kjenner det i brystet.
Kanskje pusten endrer seg.
Kanskje du strammer hendene eller kjeven.
I det øyeblikket har noe allerede forandret seg.
Du er ikke bare inne i reaksjonen lenger.
Du observerer den også.
Og når vi kan observere noe, får vi etter hvert muligheten til å forstå det.
Hvorfor traff dette meg?
Hva trodde jeg egentlig at kommentaren betydde?
Er dette situasjonen jeg reagerer på – eller noe den minner meg om?
Det er ikke spørsmål vi alltid trenger å besvare der og da.
Første steg er mye enklere:
Legg merke til signalet.
Neste gang noe treffer deg litt ekstra, prøv bare å se hvor kroppen reagerer først.
Det holder.
For før vi kan forstå mønsteret, må vi kunne se det.
Og før vi kan velge en ny retning, må vi oppdage at det faktisk finnes et valg.
Det er der Nullpunktet begynner.
Legg igjen en kommentar