Jeg har den siste tiden forsøkt å forstå frykt på en litt annen måte.
Ikke bare som følelsen vi kjenner når noe skremmer oss, men som noe som kan være med på å forme hvordan vi lever.
Tenk om prosessen noen ganger ser omtrent slik ut:
Frykt → beskyttelse → strategi → maske → gjentakelse → identitet
Du opplever noe som gjør vondt.
Du lærer deg hvordan du skal unngå å oppleve det igjen.
Kanskje blir du den sterke.
Den flinke.
Den morsomme.
Den som alltid hjelper.
Den som ikke trenger noen.
Den som må ha kontroll.
Ingen av disse maskene trenger å være falske.
Det er kanskje nettopp derfor de er så vanskelige å oppdage.
De virket.
De beskyttet noe.
Men hva skjer når en beskyttelsesstrategi brukes så lenge at du ikke lenger opplever den som noe du gjør?
Du begynner å oppleve den som den du er.
Beskytter vi fortsatt oss selv mot den opprinnelige frykten – eller har vi begynt å beskytte identiteten som frykten var med på å skape?
Og her oppstår enda et spørsmål.
Hvis vi gradvis legger fra oss beskyttelsen, hva finner vi egentlig under?
Jeg er ikke lenger sikker på at svaret er et ferdig «sant selv» som har ligget skjult der hele tiden.
Kanskje finner vi noe mer ubeskyttet.
Et sted hvor vi ikke nødvendigvis oppdager hvem vi egentlig er, men får større frihet til å velge hvem vi ønsker å være.
Bildet er mitt forsøk på å visualisere denne tankerekken.
Men modellen er ikke ferdig.
Hvor ser du hullene?
Hva er det frykt gjør med oss som denne modellen ikke fanger?
Legg igjen en kommentar