Hva om mye av det du kaller «meg», egentlig er historier du har fortalt deg selv så lenge at du sluttet å undersøke dem?
Hvem er du?
Ikke hva du heter.
Ikke hva du jobber med.
Ikke rollene du har.
Ikke det du har oppnådd.
Hvem er du når du tar bort alt du bruker for å beskrive deg selv?
Vi mennesker bygger sammenheng gjennom historier.
Vi husker hvor vi kommer fra, tolker det vi har opplevd og forsøker å forstå hvem dette gjør oss til. Psykologen Dan P. McAdams beskriver narrativ identitet som en internalisert og utviklende livsfortelling som knytter sammen den rekonstruerte fortiden og den forestilte framtiden, og som kan gi livet en opplevelse av sammenheng og retning.
Historien er ikke nødvendigvis usann. Men den er en fortolkning. Vi velger, ofte uten å være klar over det, hvilke erfaringer som får betydning og hvordan de passer inn i fortellingen om hvem vi er.
Det interessante er hva som skjer når historien ikke lenger bare beskriver oss.
Når den begynner å definere oss.
«Jeg har alltid vært sånn.»
«Jeg er ikke en som klarer det.»
«Jeg må være sterk.»
«Jeg kan ikke stole på mennesker.»
«Jeg må prestere for å være verdt noe.»
Gjentar vi en historie lenge nok, kan vi slutte å undersøke den.
Det vi allerede tror om oss selv, kan påvirke hvordan vi tolker og behandler ny informasjon. Psykologen Hazel Markus viste gjennom forskning på selvskjemaer hvordan generaliseringer vi har dannet om oss selv fra tidligere erfaringer kan organisere behandlingen av selvrelatert informasjon.
Erfaringer som passer inn får plass. Det som utfordrer historien kan lettere forklares bort, overses eller oppleves som ubehagelig.
Og kanskje er det nettopp derfor identitet kan være så vanskelig å utfordre.
For hvis jeg har brukt store deler av livet på å bygge et bilde av hvem jeg er, kan spørsmålet «Hva om det ikke er hele sannheten?» oppleves langt mer truende enn det høres ut.
Da utfordrer jeg ikke bare en tanke.
Jeg utfordrer historien om meg.
Så kanskje spørsmålet ikke først og fremst er:
Hvem er jeg?
Kanskje et mer interessant spørsmål er:
Hvem er jeg uten historien jeg bruker for å forklare hvem jeg er?
Og enda dypere:
Hva ved meg selv forsvarer jeg, bare fordi jeg en gang lærte at det var meg?
Poenget er ikke å bli kvitt identiteten. Kanskje handler det heller om å kunne observere historien vår uten automatisk å være den.
Du trenger ikke finne ut hvem du egentlig er i én endelig setning. Kanskje et bedre sted å begynne er å oppdage hvilke historier som svarer på dine vegne.
Klarhet begynner ikke nødvendigvis når du finner en ny identitet. Den kan begynne når du ser den gamle.
Faglig grunnlag
McAdams, D. P. (2001). The Psychology of Life Stories. Review of General Psychology, 5(2), 100–122. DOI: 10.1037/1089-2680.5.2.100.
Markus, H. (1977). Self-Schemata and Processing Information About the Self. Journal of Personality and Social Psychology, 35(2), 63–78. DOI: 10.1037/0022-3514.35.2.63.
Legg igjen en kommentar