Fra dypet
Vi tror ofte at indre ubehag skapes av det andre mennesker gjør. Men kanskje oppstår mye av uroen i avstanden mellom filmen vi spiller inni oss – og responsen virkeligheten faktisk gir tilbake.
Jeg ser noe. Jeg tolker det. Så lager jeg, ofte uten å merke det, en forventning om hvordan andre burde forstå det samme.
Indre film → forventet respons → faktisk respons → mismatch.
Når responsen ikke passer filmen, oppstår et tomrom. Og hvis jeg behandler mitt eget perspektiv som fasit, forsøker jeg gjerne å lukke tomrommet ved å forklare mer, argumentere hardere eller tenke enda en runde på det samme.
Jeg ser X → forventer Y → får Z → tenker hardere på X → forventer fortsatt Y.
Det er kanskje her enkelte kvernetanker får næring. Hjernen prøver å løse avstanden mellom forventning og virkelighet, men bruker den samme modellen som skapte forventningen.
Behovet for å eie sannheten
Det svarte hullet er ikke nødvendigvis hva den andre personen gjør. Det kan være antakelsen om at min forståelse burde produsere din forståelse.
Hvis jeg står trygt i mitt eget perspektiv, kan jeg tåle at du ser det annerledes. Men dersom jeg trenger din enighet for å føle meg trygg på det jeg selv ser, handler samtalen kanskje ikke lenger bare om sannhet. Den handler også om trygghet.
Da forsøker jeg ikke bare å formidle et perspektiv. Jeg bruker din bekreftelse til å stabilisere min egen virkelighet.
Det betyr ikke at alle perspektiver er like riktige. Noen ganger mangler den andre informasjon. Noen ganger får uenighet reelle konsekvenser. Det interessante ligger i hva som skjer i meg etter at jeg har forklart meg klart – og den andre fortsatt sier:
«Jeg forstår hva du mener. Jeg ser det likevel annerledes.»
Kan jeg la det stå?
Å gi slipp på eierskapet
I det øyeblikket jeg gjør en tanke til min sannhet, får jeg også noe å forsvare. Kritikk av tanken kan begynne å kjennes som kritikk av meg.
Men hvis tanken bare er noe jeg holder akkurat nå, åpnes en annen dør:
«Dette er det jeg ser fra der jeg står. Vis meg hva du ser fra der du står.»
Uenighet går da fra å være en trussel til å bli ny informasjon. Jeg kan undersøke den andres perspektiv og fortsatt lande på samme konklusjon. Forskjellen er at konklusjonen har overlevd undersøkelsen, i stedet for å ha blitt beskyttet mot den.
Nullpunktet
Nullpunktet kan være øyeblikket hvor jeg oppdager mismatchen uten umiddelbart å måtte reparere den.
Ikke: Hvordan får jeg dem til å forstå?
Men: Responsen ble annerledes enn filmen min. Hva kan jeg ikke se herfra?
Du trenger ikke gi slipp på det du tror er sant. Du trenger bare gi slipp på behovet for å eie sannheten.
Hva skjer i deg når noen forstår perspektivet ditt – men fortsatt ikke er enig?
Legg igjen en kommentar