Før vi satte punktum

Nærbilde av en rosa orkidé med en vanndråpe som speiler blomsten.

Da vi var små, kunne vi krasje lekebilene våre tusen ganger.

Fra alle vinkler. I full fart. Vi kunne sende dem gjennom luften, la dem treffe hverandre og begynne på nytt.

Ingen fasit. Ingen begrensninger. Ingen tanker om hva en virkelig kollisjon kunne innebære.

Vi var bare nysgjerrige.

Så vokste vi opp.

En dag fikk vi se hva en virkelig kollisjon kunne gjøre. Vi lærte om smerte, tap og konsekvenser. Det som tidligere hadde vært lek, fikk en helt annen betydning.

Det var ikke bilene som hadde forandret seg.

Det var historien vi knyttet til dem.

Og kanskje skjer dette med langt mer enn lekebilene våre.

Gjennom livet samler vi erfaringer. Vi lærer hva som kan gjøre vondt, hva som kan gå galt, og hva andre mennesker kan mene om oss.

Vi lærer å beskytte oss.

Men kanskje begynner vi også å sette punktum for ting vi ennå ikke har opplevd.

Vi møter et menneske og tror vi vet hvem det er. Vi kjenner uro og antar at noe er galt. Vi opplever stillhet og begynner å lete etter avvisning.

Kroppen reagerer. Tankene forsøker å forklare.

Og før vi vet ordet av det, har vi skapt en historie.

Men er historien sann?

Eller er den bare én av mange mulige forklaringer?

Kanskje bærer vi to historier samtidig. Den ene handler om det som skjer akkurat nå. Den andre om alt vi tidligere har lært å forvente.

Og kanskje er det nettopp når vi blander dem sammen, at verden blir mindre enn den trenger å være.

Vi søker anerkjennelse. Vi ønsker å bli sett. Vi forsøker å finne vår plass blant andre mennesker.

Noen blir sterke. Andre blir stille. Noen forsøker å være feilfrie, mens andre lærer seg å aldri trenge noen.

Vi utvikler måter å beskytte oss på.

Og etter hvert kan vi begynne å tro at beskyttelsen er den vi egentlig er.

Men hva om vi har lett etter tilhørighet på feil sted?

Hva om vi har brukt så mye tid på å bli akseptert av andre at vi gradvis har mistet kontakten med oss selv?

Se for deg et rom med mennesker.

Ingen står over noen. Ingen står under.

Ingen trenger å bevise sin verdi. Ingen trenger å forklare hvorfor de er som de er.

Og kommer det et menneske inn i rommet som ennå ikke kjenner seg trygg, trenger vi kanskje ikke gjøre noe som helst.

Kanskje trenger vedkommende bare noen ekstra sekunder.

Tid til å kjenne etter.

Tid til å oppdage at ingen krever noe.

Tid til å kaste sitt eget anker.

For kanskje oppstår ikke tryggheten idet vi slipper maskene.

Kanskje det er tryggheten som gjør det mulig å slippe dem.

Og kanskje er det her vi kan begynne å finne tilbake til noe av det barnet en gang hadde.

Ikke uvitenheten.

Ikke fraværet av konsekvenser.

Men nysgjerrigheten.

Evnen til å møte et menneske, en tanke eller en ny dag uten allerede å ha bestemt oss for hva det betyr.

For livet er ikke permanent.

Det er en gave med en utløpsdato.

Likevel bruker vi så mye av tiden vår på å forberede oss på alt som kan gå galt, at vi noen ganger glemmer å oppleve det som faktisk skjer.

En dag vil vi ikke kunne stille flere spørsmål.

En dag vil det ikke finnes flere morgendager å utsette livet til.

Og kanskje er ikke friheten å bli kvitt frykten, historiene eller erfaringene våre.

Kanskje friheten ligger i å kunne bære dem med oss, uten å la dem bestemme alt vi ennå kan oppleve.

Så før vi setter punktum for et menneske, en mulighet eller oss selv …

Kanskje vi skal våge å sette et spørsmålstegn.

Hva om?

Nullpunktet – Et sted å møte seg selv, uten å måtte ha alle svarene.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar