Kategori: Dypet

Har du noen gang tenkt over hva partneren din ville svart hvis du spurte:

Når føler du deg mest elsket av meg?

Og kanskje enda vanskeligere:

Når føler du deg minst trygg sammen med meg?

Det høres ut som en enkel samtale.

Helt til svaret kommer.

For hva skjer hvis mennesket du elsker forteller deg noe om deg selv du ikke kjenner deg igjen i?

Kanskje du merker det før du rekker å tenke.

Det var ikke det jeg mente.

Det er ikke helt rettferdig.

Men du gjør jo det samme.

Kanskje du kjenner behovet for å forklare deg.

Korrigere.

Forsvare intensjonen din.

Og kanskje er ikke det fordi du ikke vil forstå.

Kanskje svaret bare kom litt nærmere enn du var forberedt på.

For det er én ting å spørre hvordan et annet menneske har det.

Det er noe helt annet å høre hvordan du oppleves av dem.

Da kan det plutselig stå mer på spill enn selve samtalen.

Bildet du har av deg selv.

Frykten for ikke å være nok.

Gamle erfaringer med avvisning.

Frykten for å bli misforstått.

Eller kanskje frykten for at det du viser frem, ikke er hele det mennesket partneren din faktisk møter.

Hva skjer hvis du ikke forsvarer deg denne gangen?

Hvis du bare lar svaret få eksistere litt.

Ikke fordi partneren nødvendigvis har hele sannheten om deg.

Men fordi opplevelsen deres er sann for dem.

Og mens noe i deg kanskje vil forklare, trekke seg unna eller slå tilbake, kan du prøve ett spørsmål til:

«Kan du hjelpe meg å forstå hvordan det føles for deg?»

Kanskje trygghet i et forhold ikke betyr at vi aldri gjør hverandre utrygge.

Kanskje vi må være trygge nok til å tåle at vi blir utrygge, uten å gjøre den andre ansvarlig for å fjerne følelsen vår.

Da kan jeg vise deg det sårbare i meg.

Du kan vise meg ditt.

Og vi trenger ikke skade hverandre for å beskytte oss.

Så kanskje spørsmålet ikke bare er:

«Elsker vi hverandre?»

Men:

«Er vi trygge nok sammen til å høre sannheten fra hverandre uten å måtte vinne over den?»

Jeg har den siste tiden forsøkt å forstå frykt på en litt annen måte.

Ikke bare som følelsen vi kjenner når noe skremmer oss, men som noe som kan være med på å forme hvordan vi lever.

Tenk om prosessen noen ganger ser omtrent slik ut:

Frykt → beskyttelse → strategi → maske → gjentakelse → identitet

Du opplever noe som gjør vondt.

Du lærer deg hvordan du skal unngå å oppleve det igjen.

Kanskje blir du den sterke.
Den flinke.
Den morsomme.
Den som alltid hjelper.
Den som ikke trenger noen.
Den som må ha kontroll.

Ingen av disse maskene trenger å være falske.

Det er kanskje nettopp derfor de er så vanskelige å oppdage.

De virket.

De beskyttet noe.

Men hva skjer når en beskyttelsesstrategi brukes så lenge at du ikke lenger opplever den som noe du gjør?

Du begynner å oppleve den som den du er.

Beskytter vi fortsatt oss selv mot den opprinnelige frykten – eller har vi begynt å beskytte identiteten som frykten var med på å skape?

Og her oppstår enda et spørsmål.

Hvis vi gradvis legger fra oss beskyttelsen, hva finner vi egentlig under?

Jeg er ikke lenger sikker på at svaret er et ferdig «sant selv» som har ligget skjult der hele tiden.

Kanskje finner vi noe mer ubeskyttet.

Et sted hvor vi ikke nødvendigvis oppdager hvem vi egentlig er, men får større frihet til å velge hvem vi ønsker å være.

---

Bildet er mitt forsøk på å visualisere denne tankerekken.

Men modellen er ikke ferdig.

Hvor ser du hullene?

Hva er det frykt gjør med oss som denne modellen ikke fanger?

Fra dypet

Vi tror ofte at indre ubehag skapes av det andre mennesker gjør. Men kanskje oppstår mye av uroen i avstanden mellom filmen vi spiller inni oss – og responsen virkeligheten faktisk gir tilbake.

Jeg ser noe. Jeg tolker det. Så lager jeg, ofte uten å merke det, en forventning om hvordan andre burde forstå det samme.

Indre film → forventet respons → faktisk respons → mismatch.

Når responsen ikke passer filmen, oppstår et tomrom. Og hvis jeg behandler mitt eget perspektiv som fasit, forsøker jeg gjerne å lukke tomrommet ved å forklare mer, argumentere hardere eller tenke enda en runde på det samme.

Jeg ser X → forventer Y → får Z → tenker hardere på X → forventer fortsatt Y.

Det er kanskje her enkelte kvernetanker får næring. Hjernen prøver å løse avstanden mellom forventning og virkelighet, men bruker den samme modellen som skapte forventningen.

Behovet for å eie sannheten

Det svarte hullet er ikke nødvendigvis hva den andre personen gjør. Det kan være antakelsen om at min forståelse burde produsere din forståelse.

Hvis jeg står trygt i mitt eget perspektiv, kan jeg tåle at du ser det annerledes. Men dersom jeg trenger din enighet for å føle meg trygg på det jeg selv ser, handler samtalen kanskje ikke lenger bare om sannhet. Den handler også om trygghet.

Da forsøker jeg ikke bare å formidle et perspektiv. Jeg bruker din bekreftelse til å stabilisere min egen virkelighet.

Det betyr ikke at alle perspektiver er like riktige. Noen ganger mangler den andre informasjon. Noen ganger får uenighet reelle konsekvenser. Det interessante ligger i hva som skjer i meg etter at jeg har forklart meg klart – og den andre fortsatt sier:

«Jeg forstår hva du mener. Jeg ser det likevel annerledes.»

Kan jeg la det stå?

Å gi slipp på eierskapet

I det øyeblikket jeg gjør en tanke til min sannhet, får jeg også noe å forsvare. Kritikk av tanken kan begynne å kjennes som kritikk av meg.

Men hvis tanken bare er noe jeg holder akkurat nå, åpnes en annen dør:

«Dette er det jeg ser fra der jeg står. Vis meg hva du ser fra der du står.»

Uenighet går da fra å være en trussel til å bli ny informasjon. Jeg kan undersøke den andres perspektiv og fortsatt lande på samme konklusjon. Forskjellen er at konklusjonen har overlevd undersøkelsen, i stedet for å ha blitt beskyttet mot den.

Nullpunktet

Nullpunktet kan være øyeblikket hvor jeg oppdager mismatchen uten umiddelbart å måtte reparere den.

Ikke: Hvordan får jeg dem til å forstå?

Men: Responsen ble annerledes enn filmen min. Hva kan jeg ikke se herfra?

Du trenger ikke gi slipp på det du tror er sant. Du trenger bare gi slipp på behovet for å eie sannheten.

---

Hva skjer i deg når noen forstår perspektivet ditt – men fortsatt ikke er enig?