Hvor mange mennesker har brukt et helt liv på å forsøke å forandre seg, uten først å forstå hvorfor de ble som de ble?
Vi vokser opp med ord, forventninger og vurderinger fra menneskene rundt oss.
Du tenker for mye.
Du må ikke være så følsom.
Slutt å synes synd på deg selv.
Hvorfor kan du ikke bare være som andre?
Du må slutte å stille så mange dumme spørsmål.
Kanskje ble ordene sagt i frustrasjon. Kanskje i beste mening. Kanskje av mennesker som selv aldri hadde lært å møte sine egne følelser med forståelse.
Men ordene kan bli værende.
Og en dag trenger ingen lenger å si dem.
Vi gjør det selv.
Vi begynner å tvile på spørsmålene våre, skamme oss over følelsene våre og trekke oss tilbake fra det vi egentlig ønsker å utforske.
Ikke nødvendigvis fordi vi mangler evner, vilje eller nysgjerrighet.
Men fordi vi et sted på veien kan ha lært at det er noe galt med måten vi er på.
Kanskje er dette en av jantelovens mest usynlige konsekvenser.
At vi til slutt ikke trenger noen andre til å holde oss nede.
Vi har lært å gjøre jobben selv.
Men hva skjer den dagen vi begynner å lytte til vårt eget selvsnakk, uten automatisk å tro på alt det forteller oss?
Når vi møter den gamle stemmen med nysgjerrighet fremfor motstand?
Når vi spør:
Hvor kommer denne tanken fra?
Er dette virkelig min egen overbevisning, eller noe jeg har lært å tro om meg selv?
Kanskje oppdager vi at mye av det vi har forsøkt å forandre, en gang var måter vi lærte å beskytte oss på.
Og kanskje trenger vi ikke møte disse sidene av oss selv med enda mer kritikk.
Kanskje trenger vi å forstå dem.
For vi kan ikke forandre det som allerede har skjedd.
Men vi kan begynne å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør i dag.
Og når forståelsen får plass, trenger ikke fortiden lenger ha det samme grepet om valgene våre.
Kanskje starter ikke friheten med å bli en annen.
Kanskje starter den med å slutte å fordømme den vi allerede er.
Nullpunktet – et sted å møte seg selv, uten dom.
Legg igjen en kommentar