Det var ekte før noen andre så det

Noen øyeblikk trenger egentlig ingenting.

Du har en god dag.
Du kjenner glede, ro, mestring eller nærhet.
Kanskje du står et sted, går en tur, ler med noen eller bare kjenner at akkurat nå er livet godt.

I det øyeblikket mangler ingenting.

Så deler du det.

Kanskje fordi du ønsker å ta andre litt med inn i opplevelsen. Kanskje fordi øyeblikket betydde noe for deg, og du vil vise det frem.

Men idet du deler, skjer det noe nytt.

En forventning oppstår.

At andre skal forstå det du kjente.
At responsen skal speile verdien opplevelsen hadde for deg.

Så kommer reaksjonene.

Kanskje færre enn forventet.
Kanskje ingen kommentar fra den du håpet skulle se det.
Kanskje responsen bare ikke samsvarer med det du selv opplevde.

Og plutselig kan noe som var helt ekte begynne å miste verdi.

Ikke fordi selve øyeblikket har forandret seg.

Men fordi du nå ser det gjennom andres respons.

Det merkelige er at menneskene som vurderer bildet aldri var der.

De kjente ikke temperaturen i luften.
De hørte ikke lydene rundt deg.
De kjente ikke kroppen din.
De visste ikke hva du hadde vært gjennom før akkurat dette øyeblikket kom.

De ser bare et lite utsnitt.

Likevel kan vi ende opp med å la det utsnittet, og reaksjonen på det, bestemme hvor mye hele opplevelsen var verdt.

Da flytter vi verdien.

Dette betydde noe for meg.

til:

Betydde dette nok til at andre også ser verdien i det?

Og kanskje er det akkurat her mange mister kontakten med egne opplevelser.

Ikke fordi de ikke kjenner dem.

Men fordi de etterpå begynner å måle dem.

Kanskje vi noen ganger trenger å stoppe før vi gjør det.

Og huske:

Det var ekte før noen andre så det.

Det var ditt før det ble delt.

Og det trenger ikke bli mindre verdt bare fordi noen andre ikke opplevde det på samme måte.