Man blir det man forteller seg selv.
Ikke fordi ordene er magiske, men fordi fortellingen påvirker hva man ser, hva man forventer, hvordan man beskytter seg – og hvilke reaksjoner man bruker som bevis på at historien er sann.
«Slik er jeg, fordi jeg har opplevd dette.»
Fortiden blir identitet.
Identiteten blir forventning.
Forventningen blir måten vi møter verden på.
Slik kan vi leve hele livet én til to meter bak nuet.
Kroppen er her, men oppmerksomheten leter bakover etter forklaringer eller framover etter det neste som kan skje. Vi møter ikke lenger øyeblikket slik det er. Vi møter fortidens ekko i det.
Men hva finnes akkurat her, før historien begynner å forklare?
Jeg er fri, her og nå. Verken mer eller mindre.
Det finnes ingen forklaring på å være fri, for idet friheten må forklares, er man ikke lenger i nuet.
Nullpunktet kan ikke forsvares uten å forlates.
Det kan bare erfares – her, nå.
Dette er Nullpunktet.
Legg igjen en kommentar