Korte observasjoner, ideer og spørsmål.
Mye uro begynner i det øyeblikket vi måler oss mot andre.
Er jeg bedre?
Dårligere?
Sterkere?
Svakere?
Lenger fremme?
Men kanskje vi ikke trenger å plassere oss noe sted i forhold til hverandre.
Ikke over.
Ikke under.
Bare ved siden av.
Med forskjellige erfaringer.
Forskjellige styrker.
Forskjellige sår.
Forskjellige veier.
Jeg trenger ikke gjøre meg større for å være trygg i meg selv.
Og jeg trenger ikke gjøre meg mindre for at du skal få være stor.
Ingen rangering. Bare mennesker.
Tenk deg at du møter et barn som er redd.
Et barn som føler seg alene. Usikkert. Frustrert. Kanskje sint, uten helt å forstå hvorfor.
Ville du stilt deg foran barnet og sagt:
Ta deg sammen.
Slutt å være så svak.
Hvorfor klarer du aldri dette?
Hva er galt med deg?
Sannsynligvis ikke.
Du ville kanskje satt deg ned. Forsøkt å forstå. Spurt hva barnet var redd for. Gjort det tydelig at det ikke måtte stå alene i det som føltes vanskelig.
Så hvorfor snakker vi noen ganger helt annerledes til oss selv?
Mye av det vi reagerer på som voksne, kan være gamle måter å beskytte oss på. Strategier som en gang ga mening, men som fortsatt aktiveres lenge etter at livet rundt oss har forandret seg.
Og når de aktiveres, møter vi dem ofte med enda mer motstand.
Vi kjefter på frykten.
Skammer oss over usikkerheten.
Blir frustrerte over reaksjonen.
Prøver å tvinge den bort.
Men tenk om den indre kritikeren kunne senket fingeren et øyeblikk.
Og i stedet spurt:
Hva er det du prøver å beskytte meg mot?
Ikke for å la barnet styre livet ditt.
Tvert imot.
Sett barnet i passasjersetet.
La frykten få være med. La historien få eksistere. Men sett deg selv i førersetet som den voksne du er i dag.
Kanskje du ikke trenger å kvitte deg med den delen av deg som en gang var redd.
Kanskje den trenger å oppdage at den ikke lenger trenger å kjøre bilen.
Jeg ser deg. Jeg forstår hvorfor du reagerer.
Men nå kjører jeg.
La meg vise deg veien videre.
